Monarkiets siste reise<15.5.2013 Publisert i Aftenposten Erik Ingvoldstad er varamedlem i Foreningen Norge som republikk>Det på tide å si farvel til kongefamilien, og ta landet inn i den demokratiske fremtiden vi fortjener: Republikken Norge. La oss snakke om en ubehagelig sannhet. En sannhet vi har levd med i lang tid. Sannheten om Norge. Et land, som setter demokratiske verdier høyere enn alt annet. Verdier, som å behandle alle likt, som å la alle snakke fritt og som å la oss leve som vi vil, innenfor lovens rammer. Men alt er ikke like fritt i dette landet. Vi har skapt en illusjon om frihet som vi ikke lever opp til. Vi har stilltiende gått med på et valg som ble gjort i 1905, i en tid da kvinner ikke hadde stemmerett og vi ikke hadde tilgang til informasjon på samme måte som vi har i dag. Dette var også en tid da landet trengte å samles etter langvarige unioner med Danmark og Sverige. Det er verdt å merke seg at avstemningen ikke handlet om vi skulle ha republikk eller monarki, det var utelukkende om hvilken konge vi skulle ha. Valget var å hente en dansk prins til å bli konge i Norge. Et valg som mer enn hundre år senere lar tilfeldighetene råde i utnevnelsen av statsoverhode. Så i 2013 er det på tide å si farvel til kongefamilien, og ta landet inn i den demokratiske fremtiden vi fortjener: Republikken Norge. Nordmenn elsker kongefamilien Jeg vet det er vanskelig å si. For vi nordmenn elsker kongefamilien. Den er blitt sett på som en samlende kraft i de siste 108 år, og minner oss om de konger som fantes i svunne tider - ledere som samlet landet, og kjempet for alt vi har. Men bare fordi det gjør vondt, kan vi ikke lukke øynene for sannheten. Det er på tide vi tar et oppgjør med det faktum at rollen som statsoverhode ikke kan eller skal arves. Statsoverhode bør baseres på demokratiske valg og dyktighet. Dette er ikke et standpunkt som nordmenn flest støtter i dag. Men jeg er overbevist om at enhver som setter seg ned og tenker over realitetene, vil innse at det er bare et tidsspørsmål før kongefamilier over hele verden forsvinner. Vi trenger dem rett og slett ikke. Vi trenger dem ikke for å samle landet, vi trenger dem ikke til å vinke til oss på 17. mai (en dag som handler om frihet og demokrati), vi trenger dem ikke til å synes på forsiden av Se og Hør. Vi trenger noe annet. Vi trenger å stole på at vi som demokrati finner nye og bedre løsninger til å skape det landet og den fremtiden vi ønsker. Jeg hører argumentene: «Men kongefamilien er så koselig», «Kongen har jo ikke reel makt likevel» og «Hvem skulle blitt president? Thorbjørn Jagland?». Til det kan jeg bare si at for det første handler dette ikke om personene i kongefamilien, hverken om kongen, dronningen, kronprinsparet eller barna. Dette handler ikke engang om veskene til Mette-Marit, englene til Märtha, eller fjolleriet til Ari Behn. Nettopp derfor handler det heller ikke om at kongen er en glimrende mann, med gode verdier, som genuint bryr seg om landet vårt. Ei heller at kronprins Haakon virker som en reflektert person, som sikkert kunne blitt en utmerket leder. Det er bare det at han ikke er valgt av noen. Det er rene tilfeldigheter som gjør at disse personene er født til de rollene de har. Og jeg tror de fleste innser at det er galt. Men man klamrer seg til anakronismer, fordi det er mye mer behagelig enn å innse sannheten - nemlig at tiden er overmoden for å tenke ut en ny modell for en ny tid. Må ta debatten Dessverre ser det ut til at bare et fåtall av stortingsrepresentantene er villige til å ta denne debatten alvorlig - senest 19. mars i år sa Stortingets flertall nei til å be Regjeringen om å utrede ulike alternativer for innføring av republikk i Norge. Om det skyldes at man ikke har tenkt igjennom problemstillingen skikkelig, om man følger partiledelsen slavisk eller om man i båndene mellom regjering, storting og kongehus kommer såpass nære monarkiet at det er vanskelig å flagge at man er i mot det, skal ikke jeg uttale meg om. Men basert på rasjonelle argumenter er det definitivt ikke. Prinsipielle begrunnelser Jeg har til gode å høre en eneste prinsipiell, rasjonell begrunnelse for å beholde monarkiet - alle argumenter handler om tradisjon eller person. Og disse emosjonelle sidene støttes opp av en presse som lever av kjendisstatusen til kongefamilien. Vi ser heldigvis noen enkeltstående unntak, og jeg er helt overbevist om at republikk vil komme på dagsordenen når folk flest tar inn over seg at vi har et reelt valg. Og dette valget kan komme raskere enn vi tror. Det finnes nemlig en rekke velfungerende demokratiske modeller vi kan basere republikken Norge på. Det er på tide at vi starter diskusjonen om hvilken modell vi vil velge nå, uavhengig av når overgangen til republikk kommer. For den vet vi kommer. Spørsmålet er bare på hvilken side av historien hver enkelt av oss ønsker å stå på. post@republikk.no REPUBLIKANSKE UKER PÅ STORTINGET!<23.3.2013 Kronikk Fra foreningen Norge som republikk!>I ukene før påske ble spørsmålet om å innføre republikk i Norge debattert to ganger på Stortinget. Torsdag den 14. mars ble SVs forslag til endring av grunnloven (Grunnlovsforslag 10: Innføring av republikk som styreform i Norge) lagt frem. Dette er i det vesentlige det samme forslaget som SV har kommet med en rekke ganger tidligere. Det ble ikke votert over forslaget; det vil skje i år 2014.  I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen (Innst. 235 S (2012-2013)) gikk ikke overraskende Fremskrittspartiet, Høyre, KrF, Sp og to representanter fra Ap imot forslaget. Venstres leder Trine Skei Grande delte forslagsstillernes syn om at enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter er en anakronisme i demokratiske samfunn. Venstre mente imidlertid at en utredning av styresettet må skje gjennom en kommisjon nedsatt av Stortinget (og ikke av regjeringen slik forslaget fra SV/Ap innebærer). Men i stedet for å ta konsekvensen av dette synet foreslo Venstre at representantforslaget ”vedlegges protokollen”. De som måtte mene at Venstre er partiet for de som ikke liker å ta standpunkt i kontroversielle saker har unektelig fått et nytt eksempel å vise til….. I Stortingsdebatten 19. mars la Per Olaf Lundteigen, som var ordfører for saken, frem komitèflertallets (monarkistenes) syn. Deretter la Jette F. Christensen fra Ap frem forslaget om utredning av republikk som styreform. Argumentasjonen fra begge sider fulgte velkjente spor. I debatten gikk Martin Kolberg (Ap) i mot en utredning om avvikling av kongehuset og sa i denne forbindelse bl.a. følgende: ”Dessuten ville en slik diskusjon destabilisere mye av vår demokratiske forståelse, og det synes jeg heller ikke at vi skal bidra til.” Snorre Valen ba Kolberg forklare hva han mente med dette, men Kolberg benyttet seg ikke av anledningen til å utdype sine synspunkter. Mon tro om Kolberg selv vet hva han mente med denne snodige formuleringen. Ved voteringen i saken stemte 16 representanter for forslaget om å utrede republikk som styreform i Norge. Av disse var 6 fra SV, 9 fra Ap og en fra Sp (Lars Peder Brekk). Det ble avgitt 76 stemmer mot forslaget. Mange representanter var ikke tilstede og vi må derfor anta at flere enn 16 stortingsrepresentanter har republikanske tanker i hodet. Til sammenligning fikk SVs forlag om grunnlovsendring om innføring av republikk 17 stemmer sist det var oppe i 2010. Forslaget fra Venstre falt med 81 mot 13 stemmer. Ved den tredje voteringen ble komiteens innstilling om å avvise forslaget vedtatt med 82 mot 12 stemmer. Det er disse siste stemmetallene som er referert i avisene, men det er ikke tvil om at stemmetallene fra den første avstemningen best reflekterer Stortingets holdning til spørsmålet om å utrede republikk som styreform i Norge. Vi får trøste oss med det gamle ordtaket om at dråpen uthuler stenen. Og når tiden er moden skal Norge som Republikk! bidra til at den siste rest av middelalder i vårt styresett fjernes. post@republikk.no Republikkstille<Opprinnelig publisert i Dagsavisen 20.3.2013. Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen.>twitter.com/hegeulsteinMonarkiet trenger kritisk bokettersynOpprinnelig publisert i NRK.no/ytring 21.1.2013. Jens Høvsgaard er undersøkende journalist som har jobbet med tv siden 1991 og tidligere har vært ansattt på Nordisk Film og TV, Kanal2 og TvDanmark «I en mediehverdag hvor enhver omtale av kongefamilien er spunnet inn i lyserød babyromantikk, gjør det godt med en kritisk oppfølging av det ekstravagante pengeforbruket, de suspekte sponsorer og sammenblandingen av offentlige midler og privatøkonomiske interesser.»  Dette er det ikke tradisjon for i Skandinavia. Kritisk journalistikk om kongehuset inngår ikke i pensum på journalistutdanningene, og ute i redaksjonene skriver «ordentlige» journalister om ministre og mordere. Ikke om prinser og prinsesser. Det kan ukebladene og tabloidene ta seg av! I lommen på næringslivet Dette er et kjempeproblem. Pressen og journalister har som oppgave å kontrollere samfunnets makthavere og ledelse. Det er en viktig del av den demokratiske prosessen at statsoverhoder er under konstant og nøye kontroll av en våken presse. Sånn fungerer det da også overalt i demokratiske samfunn, bare ikke i Norge, Sverige og Danmark. For selv om de skandinaviske kongehusene hvert eneste år blir støttet med mange hundre millioner fra samfunnets felleskasse, krever pressens menn og kvinner ingen innsikt i hvordan skattepengene brukes. De ser heller ikke på de mange allianser de kongelige inngår med næringslivets sponsorer og private mesener, og på hva de kongelige gir tilbake. Maleri av prins til hest Derfor er det heller ingen journalister som har gjort noe særlig nummer ut av at den danske dronningen de seneste år har utnevnt fire prominente næringslivstopper til kammerherrer, og at de alle fire har vært særdeles villige til å forsyne kongehusets medlemmer med blant annet luksusferier og gratis transport i privatfly. Spesielt en av dem, SAS-formann Fritz Schur, har brukt særdeles store beløp på å komme inn i den kongelige varme. Et 500.000 kroners Thomas Kluge-maleri av prins Henrik til hest, champagne til kronprinsparets bryllup og storslåtte ball med de kongelige ved hovedbordet og Elton John bak flygelet, for å bare ha nevnt noen av hans rojale investeringer. Men pengene til de dyre gavene har åpenbart ikke vært bortkastet. Den forfengelige forretningsmannen kan nå både kalle seg nær venn av kongehuset – noe han gjør både ofte og gjerne – og smykke seg med tittelen «kammerherre», en tittel som tidligere utelukkende var forbeholdt adelsfolk og høytrangerende offiserer ved hoffet. Lett å le av En kan trekke på smilebåndet når Schur og andre rikmenn med streberske ambisjoner om en plass ved hoffet, kaster penger etter kongehusets medlemmer. Men man kan ikke tillate seg å overse risikoen for at de kongelige ved å motta gaver og sponsing utsetter seg selv for å havne i situasjoner hvor begrep som bestikkelse, korrupsjon og nepotisme kan havne på dagsorden. Det er derfor pressens oppgave å følge kritisk med på både de kongelige og deres velgjørere. Hvem betaler Mette-Marits sko og vesker? Når det norske kronprinspar drar på elleve dagers luksusferie på den karibiske Bounty-øy, St. Barts, og betaler 47 000 kroner i døgnet for det, så er ukepressen på pletten med reportasjer om det sorgløse strandlivet. Men hvorfor er det ingen aviser som forholder seg kritisk til at paret fra Skaugum på to korte uker svir av et beløp som tilsvarer en norsk politibetjents årslønn? Og hvorfor setter ingen seg ned for å undersøke om det kongelige paret selv har dratt fram kredittkortet, eller om de, slik deres danske kolleger har for vane, har latt andre betale for gildet? Og hva med Mette-Marits Pucci, Gucci og Valentino-antrekk til opp mot en kvart million kroner stykket? Har hun betalt for dem? Hvor er de i så fall bokført i årsregnskapet fra det norske hoff? Ikke et demokrati verdig Den 17. februar 2012 gikk den tyske forbundspresident Christian Wulff av, etter å ha vært gjenstand for offentlig kritikk på grunn av litt for tette relasjoner til velstående forretningsfolk. Det var journalister fra landets største avis, Bild, som hadde gravd frem at presidenten, mens han var ministerpresident for Niedersachsen, hadde mottatt et billig boliglån, fått rabatt på bilutleie og vært på gratis ferieopphold betalt av venner og bekjente. I Tyskland kalles dette for bestikkelse. I Skandinavia aksepterer vi stilltiende at de kongelige inngår prostitusjonslignende forhold med villige sponsorer og privatpersoner for å finansiere deres jetsettliv med flotte feriereiser, designervesker og annet nødvendig Paris Hilton-bling. Det er ikke et demokrati verdig. Derfor må den kritiske og undersøkende presse på banen. jens@bylant.dk Støttekonsert for SlottetOpprinnelig publisert i Dagsavisen 19.12.2012 og i NyeMeninger samme dag. Bernt Erik Pedersen er journalist i Dagsavisens kulturavdeling I kveld er det støttekonsert på Slottet igjen. Nei, de synger ikke for en god sak. De synger for monarkiet.  I år er det heller ikke Kronprinsparets Fond som står for konserten, det er hele kongehuset. Som det heter i pressemeldingen på kongehuset.no: «Kongen, dronningen og kronprinsparet ønsker med konserten å invitere det norske folk hjem til seg for å dele en god førjulsopplevelse av fellesskap, inkludering og varme». Det er jo hyggelig, og kongehuset trenger noe god PR nå, etter en høst der kronprinsesse Mette-Marit skapte kontrovers ved å gripe inn i en surrogati-sak. Samtidig ble det stilt spørsmål ved Mette-Marits bruk av privat stylist under reise til Indonesia (mens Storbritannias kommende dronning sminket seg selv). Etter flere års debatt rundt Mette-Marits 60.000-kroners vesker, 100.000-kroners kjoler og 250.000-kroners klokker. På toppen kom kritikken mot kronprinsparets bruk av nærmere 900.000 kroner til «konsulenttjenester» da årsregnskapet deres for 2011 ble offentliggjort. Slottet ville ikke redegjøre nærmere for hva disse pengene ble brukt til, selv om dette altså er offentlige midler. Dette rimer dårlig med kongehusets nye PR-strategi «åpenhet», som vi har sett en rekke eksempler på i høst: Biografien om Dronning Sonja kom omtrent samtidig med boka om Harald som seilerkongen, begge går tettere på regentene som privatpersoner enn vi er vant til. Å «invitere det norske folk hjem til seg», både gjennom bøker og slottskonsert, er en del av kongehusets politisk-strategiske valg for å sikre sin overlevelse. Det samme spillet om legitimitet ligger bak hoffets deltakelse på sosiale medier. «Have a lovely weekend. I will be spending mine being grateful for all I have», skriver Mette Marit på Twitter før hun drar til Indonesia for å promotere norsk sjømat (med privat sminkør). Mens hoffets twitter-konto sender ut en jevn strøm med corporatespeak om kongehusets støtte til alle gode formål, nei til AIDS og ja til verdighet. Samtidig som Mette Marit i surrogati-saken viser hvordan hun kan bruke sine kongelige privilegier til å heve seg over samfunnets lover og regler. I kveld vil noen få utvalgte få nyte kongens gunst på slottet før julaften, som i eventyr fra tider vi ellers har lagt bak oss. På kveldens konsert er 50 ungdommer fra prosjekter tilknyttet Kongehusets Fond valgt ut til å komme på Slottet, sammen med et knippe artister. Tuva Livsdatter Syvertsen og Amund Maarud skal synge «Fairytale of New York» sammen. Sangen er laget av den irsk-engelske folkpunk-gruppa The Pogues, og finnes opprinnelig på samme Pogues-album som «Streets of Sorrow/Birmingham Six», en låt om irske menn som sonet på livstid i britisk fengsel, uskyldig dømt for terrorisme. Det er vanskelig å se for seg The Pogues synge «Fairytale Of New York» på slottet for Dronning Elizabeth. Her i Norge signaliserer ikke monarkiet et undertrykkende imperium slik som i Storbritannia. Men det britiske og norske kongehuset er av samme slekt og samme samfunnssystem. Det norske kongehuset har tatt andre politiske valg og innrettet seg etter en egalitær norsk kultur, som paradoksalt nok står i grunnleggende motsetning til hele monarkiets vesen. At det norske kongehuset framstår som folkelig og åpent, fjerner ikke det faktum at monarkiet er en urettferdig og utdatert statsform, bygd på et udemokratisk prinsipp om makt som går i arv. Men vi er visst alle royalister nå - det vil si, ikke Tuva Livsdatter Syvertsen, ikke egentlig. Hun sier til Dagbladet at hun nok ikke er en «typisk royalist», men at hun synes det er «jævli stas» å få spille på Slottet. Og det er selvsagt hyggelig å oppleve glitter og stas på toppen av Karl Johan, men det å spille på Slottet er først og fremst en politisk handling. Det blir noe veikt og kraftløst over norsk artiststand hvis det høyeste målet deres er å få komme inn i Slottets Store Festsal og hylle kongen med lua i hånda. Eller får Tuva Livsdatter Syvertsen beholde strikkelua si på i kveld? bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no BATTLE OF THE GIANTS- Del 1, 2 og 3Torbjørn Røe Isaksen / Nils August Andresen, Sveinung Rotevatn og Erik Lundesgaard braket sammen på Minervanett og i Dagbladet i oktober 2012. Dermed markerte de seg som de tre store profilene i republikk-debatten. Vi gjengir alle de tre kronikkene usensurert. Del1 - Et prinsipielt forsvar for monarkietDenne artikkelen er også publisert som kronikk i Dagbladet 8. oktober. Kongefamilien er dyktig, gir turistinntekter og representerer landet på en utmerket måte; men prinsipielt er selvfølgelig monarkiet helt utdatert, og det kan ingen fornuftige mennesker tvile på. Det er stort sett omkvedet fra norske republikanere. Det prinsipielle argumentet mot monarkiet går omtrent slik: Det er prinsipielt galt og udemokratisk at et statsoverhode ikke skal være valgt av folket. Det høres tilforlatelig ut. Men vårt argument er at det norske monarkiet ikke står i motsetning til det liberale demokrati, og at det også kan argumenteres for at monarkiet og demokratiet styrker hverandre.  Monarkiet og domstolene spiller selvsagt ulike roller. Poenget er at det er et galt premiss at alle institusjoner i et liberalt demokrati må være valgt av folket. Men de må ha demokratisk legitimitet! Demokratisk legitimitet er ikke en skrivebordsøvelse. Det bygges gjennom folkelig oppslutning, og gjennom pragmatisk suksess. Det norske monarkiet står ikke i motsetning til demokratiet: Om folket virkelig vil, kan monarkiet avskaffes. Men det kan tilføye noe: En motmakt som nyter stor legitimitet i folket. Monarken har i Norge utsettende veto, og selvfølgelig symbolsk makt. At monarken spiller en rolle i vårt demokratiske system, har vi klare historiske eksempler på. Vi vil ikke overdrive monarkens rolle, men ved i hvert fall to viktige anledninger har monarken fungert som en beskytter av det liberale demokratiet. I 1928, i en situasjon med parlamentarisk kaos, ga kongen Arbeiderpartiet oppdraget med å danne regjering da partiet hadde blitt størst ved valget. Slik bidro han til å styrke reformkreftene i arbeiderbevegelsen. Det andre eksempelet er kongens nei som egentlig viser til to episoder: Nei til å utnevne en Quisling-regjering, og nei til å abdisere i sin tale fra London i 1940. Kongens nei var med å sikre den norske regjeringen legitimitet gjennom okkupasjonsårene.  Forsvarer vi bare den kloke monarken, ikke institusjonen? Nei. Den folkelige støtten er ikke i Norge bare knyttet til monarkens person. Den er knyttet til institusjonen. Legitimitet kan brytes ned, men helt skjør er den ikke: På samme måte som én middelmådig regjering gjør lite for å skade demokratiets legitimitet, vil én middelmådig monark sjelden være nok til å svekke en ellers velfungerende institusjon. Derimot kan selvsagt en svært dårlig monark raskt bryte ned monarkiets legitimitet. Men det er ikke unikt for monarkiet. Økonomisk krise og dårlige ledere har flere ganger i historien brutt ned demokratiets legitimitet. Om folk opplever at høyesterettsdommere som overprøver parlamentet, blir for politiske, kan legitimiteten til domstolskontroll av lovene raskt forvitre. I USA har vi sett tendenser til en slik utvikling. Men om legitimitet raskt kan brytes ned, tar det lang tid å bygge den opp, ikke minst for de institusjonene som skal balansere den umiddelbare folkeviljen.Alle institusjoner i et liberalt demokrati kan svikte. Demokratiet sikrer ikke gode statsministere, rettsstaten ikke gode dommere, monarkiet ikke gode konger. Nettopp derfor er tanken om maktbalanse sentral. Vårt poeng er ikke at maktbalanse forutsetter en monark. USA har sine «checks and balances» med tokammersystem og en sterk høyesterett; Tyskland har sin forbundsrepublikk med sterke delstater, fem føderale høyesteretter og en forfatningsdomstol. Men maktbalanse forutsetter legitimitet, en legitimitet som ikke kan trylles frem av prinsipper og teorier. En monark nyter ikke legitimitet per se. Men vår påstand er at det norske monarkiet har denne legitimiteten, opparbeidet gjennom hundre år med tro tjeneste, og som derfor ikke lett kan erstattes av alternative institusjoner. Et prinsipp kan ta høyde for tid, sted og historie; det behøver ikke være ahistorisk og abstrakt. Et liberalt demokrati inneholder også sentrale institusjoner som ikke er demokratisk valgt, men likevel har demokratisk legitimitet. Vårt moderne kongehus ble etablert som et konstitusjonelt demokrati og har i norsk historie eksistert side om side med folkestyret – ja, vet et par anledninger kan det også argumenteres for at monarkiet har styrket demokratiet. Hvis så monarkiet og demokratiet ikke er motsetninger – hverken prinsipielt eller reelt – kan vi begynne å diskutere monarkiets funksjoner i et moderne samfunn. Monarken har en samlende, symbolsk funksjon. For republikanere er dette umulig å se, for dem er kongehuset en anakronisme uten folkelig appell. I «Gymnaslærer Pedersen» blir Nina Skåtøy overrasket og skuffet når hun oppdager at damene på fabrikken er mer opptatt av kronprinsbryllupet enn av revolusjon. Marxistene ville kanskje kalt det «falsk bevissthet», og dagens republikanere er ikke langt unna. Resonnementet er at fordi monarkiet ikke burde virke samlende på fornuftige mennesker, så er det heller ikke samlende. Men the proof of the pudding is in the eating. Kongehuset er et samlende symbol fordi folk oppfatter kongehuset som et samlende symbol. Det utgjør ett av flere tilknytningspunkter til nasjonen, uavhengig av politiske skillelinjer. Det er åpenbart for enhver som vil se når Kong Harald feller en tåre på minnemarkeringen etter 22. juli, når han klemmer en vinterfrisk Therese Johaug eller når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset i stedet for statsministeren. Dette kan høres esoterisk ut for republikanere, de forstår det ikke og derfor avviser de det. Spørsmålet de må svare på er dette: Hvorfor føler enken etter en krigshelt at det er litt mindre gromt at en politiker deler ut Krigskorset enn at monarken gjør det? En republikaner som analyserer dette spørsmålet ærlig og rett frem, vil, tror vi, finne noe av nøkkelen til hvorfor monarkiet fortsatt er livskraftig. Ein må gjerne argumentere for det prinsipielt rette i at somme borgarar ikkje skal kunne gifte seg med kven dei vil, velje religion fritt eller måtte stå til ansvar for eigne handlingar. Men å kalle det «liberalt» må ein lengre ut på viddene med. Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen gjer i Minerva 8. oktober eit forsøk på å argumentere prinsipielt for det konstitusjonelle monarkiet som styreform. Med eit konservativt utgangspunkt er for så vidt ikkje dét nokon heksekunst, sidan nærast eit kvart prinsipp for ein konservativ synest å kunne tøyast i møtet med såkalla reelle omsyn. Det er vel også grunnen til at konservative som regel har stått på feil side av historia kvar gong demokratiet har blitt styrka, det vere seg ved utvidingar av stemmeretten eller innføring av parlamentarisme.  Artikkelforfattarane viser også til den klassiske maktlæra om deling mellom utøvande, lovgjevande og dømande makt, og påpeiker at makt i eit liberalt demokrati også skal utøvast av «elementer som ikke er direkte folkevalgte». Det er for så vidt rett at høgsterettsdommarar berre har eit indirekte demokratisk mandat (i Noreg utnemnt av regjeringa). Men korleis dette skal vere eit argument for å verne om ein institusjon utanverken direkte eller indirekte demokratisk mandat har eg vanskar med å sjå. Eg legg til grunn at Røe Isaksen og Andresen ville protestert på ei ordning der eldstefødte born overtok det ledige setet når ein høgsterettsdommar døyr. Med mindre ordninga oppnådde tilstrekkjeleg folkeleg oppslutnad, så klart. Kva veit vi om Ingrid Alexandra? Vidare kan ein for så vidt diskutere om monarkiet som sådan står i direkte motstrid til prinsippa som ligg til grunn for det liberale demokratiet. Eg meiner det gjer det, men det er ikkje det einaste problemet. Monarkiet, i alle fall slik vi har organisert det i Noreg, står også i direkte motstrid med ei rekkje andre viktige prinsipp, som konservative vanlegvis set høgt. Det står i motstrid med prinsippet om religionsfridom («Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion», jf. Grl. § 4), det står i motstrid med prinsippet om likskap for lova («Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages», jf. Grl. § 5), prinsippet om ytringsfridom («Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.», jf. strl. § 101) og prinsippet om å kunne gifte seg med den ein vil («En til Norges Krone arveberettiget Prinsesse eller Prins maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse», jf. Grl. § 36). Så kan ein sjølvsagt innvende at alt dette er formalitetar. Til dette er det for det første å seie at noko kan vere prinsipielt galt utan å ha stor praktisk betydning. For det andre meiner eg faktisk det er etisk tvilsamt, både prinsipielt og i praksis, at fleirtalet i eit samfunn skal påleggje ei 8 år gamal jente å bli dronning, med alt personfokuset det fører med seg. Prinsesse Ingrid Alexandra kan aldri bli stortingsrepresentant for Høgre, eller redaktør i tidsskriftet Minerva. Ho kan faktisk gjere fint lite med livet sitt, anna enn det vi som storsamfunn har pålagt ho å gjere – heilt frå ho kom til verda 21. januar 2004. Kva veit vi eigentleg om hennar ønskje om å bli regent? Er ho kvalifisert? Meir kvalifisert enn dei 56.950 andre borna som vart fødde i 2004? Konge Haakon vs. kong Leopold Og her kjem vi til eit siste viktig poeng. Røe Isaksen og Andresen viser til ulike tidspunkt i norsk historie der norske kongar har hatt reell makt, og der dei har tatt det vi i ettertid har meint var riktige val. Mest kjent er nok kong Haakons nei til å abdisere etter den tyske invasjonen i 1940. At den norske kongen, i motsetnad til ein rekke andre monarkar opp gjennom historia, unnlot å gå på ein gigantisk smell ved dette vegskiljet i norsk historie kan vanskeleg brukast som eit prinsipielt argument for det konstitusjonelle monarkiet som sådan. I alle fall ikkje utan å også ta med i reknestykket alle monarkar som mislukkast på post i møte med liknande utfordringar. Slik som britiske kong Edvard VIII, som vart pressa til å abdisere i 1936 – og som både før og under andre verdskrigen pleia høgst kontroversiell kontakt med Adolf Hitler og nazi-regimet. For ikkje å snakke om belgiske kong Leopold III, som gjorde det nøyaktig motsatte av kong Haakon. Han overgav seg sjølv og landet sitt til dei tyske invasjonsstyrkane, mot eit samrøystes råd frå den folkevalde belgiske regjeringa – som på si side bestemte seg for å trasse kongens «forræderi» (som dei kalte det), og heldt fram motstandskampen frå eksil. Kan vi stole på genane? Poenget er ikkje om eit statsoverhovud i ein pressa situasjon tek rette eller gale avgjersler. Poenget, i alle fall frå mi side, er at eg ikkje er villig til å stole på genar ved slike stunder. Eg er ikkje villig til å overlate til det blå blodets kvalitet å avgjere viktige vegval for nasjonen. Eg vil vere med og bestemme kven som skal inneha slike posisjonar, og vil vurdere dei ut frå dømmekraft og evner – ikkje familieband. At Røe Isaksen og Andresen, i likskap med folkefleirtalet, i praksis legg til grunn at genane og fornuften til éin familie er betre enn den tilhøyrande alle oss andre – til evig tid – framstår for meg som noko spesielt. Det er i det heile vanskeleg å finne historiske døme på statar som har fungert betre som monarki enn dei seinare har gjort som republikk. Og det må vere liten tvil om kva retning utviklinga går. Då Michelsen-regjeringa i 1905, mot alle internasjonale trendar, tilrådde folket å stemme ja til å etablere eit norsk monarki, gjekk seinare statsminister Gunnar Knudsen ut av regjeringa i protest. Han kunne ikkje stå inne for at ei regjering i eit moderne demokrati kunne finne på å gå inn for at posisjonen som statsoverhovud skulle gå i arv. Det har vel heller ikkje blitt etablert spesielt mange monarki i verda sidan den gong. Eller for å sitere kong Farouk I av Egypt (1920-1965): «Soon there will be only five Kings left — the King of Spades, the King of Clubs, the King of Hearts, the King of Diamonds and the King of England». Like fullt bur vi framleis i kongeriket Noreg – i 2012. Her diskuterer vi ikkje kven som er dei beste kandidatane til å vere våre fremste representantar – her diskuterer vi rett og slett kor vidt dei skal veljast av oss eller ikkje. Det burde ikkje vere eit vanskeleg spørsmål. Del 3 - Leve republikken!Innlegget er opprinnelig publisert i Dagbladet 10.oktober 2012. Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen forsøker i Dagbladet 8. oktober å gi monarkiet en prinsipiell begrunnelse . De mislykkes, for det finnes ingen gode argumenter for monarkiet i dag. Deres hovedargument er Montesquieus idé om maktfordeling, som inspirerte Grunnloven, og befestet at staten også skal styres av institusjoner som ikke er folkevalgte, nemlig den dømmende makt og den utøvende makt.  Samtidig hopper de dette elegant over utviklingen av demokratiet de siste to hundre år. Demokratiet er ikke statisk. Grunnlovsforslagene om fornyelse av menneskerettighetsvernet og reformen av Riksretten i 2007 er samtidige eksempler. Etableringen av det parlamentariske styringssystemet er det fremste historiske eksempelet, som nettopp brøt med maktfordelingsprinsippet. Den konstitusjonelle utviklingen i Norge har, spesielt på 1800-tallet, vært preget av sterk uenighet mellom Konge og storting. Historisk har ikke kongemakten vært noen forkjemper for demokratisk utvikling. Det er det til en viss grad fremdeles da Kongen i 2008 insisterte på å beholde sin kristne bekjennelsesplikt i Grunnlovens §4 i strid med regjeringen og Stortinget. Parlamentarisme og/eller valg av den utøvende makten er mer demokratisk. Avskaffelse av monarkiet er neste demokratiske skritt. I dag er monarkiet et sterkt symbol på Norge. Og kongemakten i Norge er unik, fordi den ble innsatt ved en folkeavstemning i 1905 (riktignok med begrenset stemmerett), og befestet under og etter krigen. Røe Isaksen og Andresen mener et monarki er et bedre nasjonalt samlende symbol, enn en president, men sammenliknbare demokratier som USA og Finland har ingen problemer med presidenter som symboler også. Et vanlig konservativ slagord lyder: «If it ain´t broke don´t fix it», og monarkiet funker greit. Problemet er bare at denne type misforståtte konservatisme har gjort kulturen for konstitusjonell debatten i Norge liten. Ingen posisjon i staten bør arves, og i likhet med dommere, bør også kvalifikasjoner telle når Norge velger sitt statsoverhode. Republikk kan innføres i Norge på to måter: Enten ved at 2/3 tredjedeler av Stortinget vedtar å avskaffe det gjennom et grunnlovsvedtak eller ved at kongen selv abdiserer. I mine øyne burde Kongen ta initiativ til sistnevnte, og 2014 er en utmerket anledning. Kongens begrunnelse burde være åpenbart: 200 år med monarki er nok og demokratiet bør nå også omfatte valg av statsoverhodet. Kongen vil gå inn i historiebøkene for sin klokskap, og det vil også gjøre Norge til det demokratiske foregangsland vi liker å se på oss som. Kongehusets prosjektMonarkistene vil beholde kongen fordi han er samlende maktesløs. Det er et merkverdig standpunkt, skriver John O. Egeland. Kronikk fra Dagbladet 4.10.2012 NÅR KONGEN MØTER Stortinget klirrer det i sabler, det gløder i luksusbilenes lakk og det glitrer i uniformer. Majesteten tar sete i en tronstol i rødt og gull, og rundt er familien, folkevalgte og representanter for kirken, forsvaret, politiet og statsadministrasjonen. Vi er vitne til at statsoverhodet, kirkefyrsten og øverste general mildt velsigner de folkevalgtes arbeid. Denne teppebombingen av symboler er et resultat av mer enn hundre års grensedragning mellom kongehuset og de folkevalgte. Kampen har pågått siden republikaneren Christian Michelsen satte kronen på hodet til importkongen Haakon 7. NORSKE MONARKISTER forsvarer kongehusets plass med at majesteten er fratatt all politisk makt. En dott, ja vel. Men en samlende dott. For selv om kongen og hans hus ikke utøver makt, er de likevel nasjonens samlingsmerke i gode og onde dager. Dessuten er de gode til å selge laks og olje i utlandet. Det endelige argumentet er likevel konservatismens urtanke: Man skal ikke endre noe som virker.  DETTE ER DEN RØDE tråd fra Haakon 7. til Harald 5. Det begynte med at den danske prinsen forlangte - og fikk - en folkeavstemning om monarki og republikk. I mellomkrigstida skjedde en avklaring av oppgavene mellom monark og politikere, samtidig som Haakon selv inviterte Arbeiderpartiet i regjering. Kongens nei under den tyske invasjonen i 1940 stivet opp den vaklende regjeringen, og oppholdet i eksil medførte kroning nummer to, denne gang av folkekongen. Etter krigen har kongehuset primært opptrådt som nasjonal og moralsk autoritet, ikke sjelden med sosialdemokratisk klangbunn. Så ulike grupper som opprørske samer (Alta-aksjonen), våre nye landsmenn (et begrep spredt av kong Olav), homofile og kommunistiske partisaner fra annen verdenskrig er invitert inn i kongelig varme, Spørsmål som gjelder identitet, svake grupper, solidaritet og miljø er ofte temaer i kongens nyttårstale. Kong Harald har advart mot at tradisjonell solidaritet står i fare i ei tid «hvor en tiltakende grådighetskultur brer om seg». På statsbesøk har kongehuset klare politiske roller. AMBISJONENE OM EN markant plass i nordmenns forhold til politikk og verdier, ble klarest markert da kongen forlangte å fortsette som overhode for Den norske kirke. Kongen fikk sin vilje og kirkeforliket ble endret. DE IVRIGSTE MONARKISTENE tilhører tiara-brigaden og er mest opptatt av kongehusets glitter og stas. Rett bak kommer en økonomisk og politisk overklasse som ser Slottet og Skaugum som elitens ultimate festplasser. Kongehusets folkelige forankring går dypere, men er samtidig fundert på en bevissthet om folkestyrets absolutte forrang. Imellom ser vi tegn til en annen type rojalisme som bygger på en alternativ forståelse av staten og nasjonen. Her trekkes et skille mellom nasjonens faste institusjoner (kongehuset, kirken, forsvaret) og den flyktige partipolitikken i Stortinget og regjeringen. En slik todeling er et karakteristisk kjennetegn på den europeiske høyrenasjonalismen. MONARKIET I NORGE er ikke noen trussel mot folkestyret, men en aristokratisk rest fra et samfunn der posisjoner gikk i arv. Det hjelper kongehuset at republikanerne stort sett nøyer seg med å protestere mot glitter og stas. De kan like gjerne bekjempe juletreet, og med samme hell. Skal saken ha noen mening, må den kobles sammen med forslag om et mer deltakerorientert folkestyre. Skjønt også det kan realiseres med familien Skaugum på tronen Kulturministeren forvrenger - Kongen er ikke valgt av folketAv Jon H. Leren og Gunnar L. Brevig, Norge som republikk!Det er lett å bli ekstatisk når en feirer fødselsdager og ønsker å hylle de som fyller år. Men, når kulturminister Anniken Huitfeldt omtaler kongen og dronningen at “De er valgt av folket. Jeg vet ikke om noe annet kongehus som har kommet til på den måten”, slik det er gjengitt av BA i Bergen, da skygger euforien for fornuften. Å gi arvelig monarki skinn av demokrati med slike uttalelser er å føre folk bak lyset. Det undergraver folkets forståelse av demokratiet som prinsipp. Kan kulturministeren forklare hvordan man i et demokrati etter 107 år fortsatt kan omtale et statsoverhode som ”valgt av folket”? Kong Harald er konge kun fordi han var den førstefødte sønn av sin far - ingen andre krav ble stilt. Folket ble ikke spurt, det var ikke noe valg og stillingen ble langt fra utlyst. Det samme gjaldt hans far også. Det er slik arvemonarkiet fungerer. Videre er den neste kongen allerede utpekt - det norske folket tvang ham til å bli konge-trainee fra det øyeblikket han ble født. Deretter kommer det en dronning, hun blir også tvunget til denne jobben uten å bli spurt.  Alt dette skjer helt uten at folket får velge noe som helst. I 1905 ble det riktignok holdt et valg under særdeles spesielle omstendigheter. Bare noen ganske få personer fikk delta, og slett ingen kvinner. Ingen som lever i dag deltok. Og, i en presset situasjon må selv republikanerne ha tenkt at det var bedre å akseptere monarki enn å risikere at hele frigjøringen fra Sverige ble reversert. Kulturministeren forsøker å kamuflere den åpenbare mangelen på demokrati med floskelen ”De er valgt folket”. Men i et demokrati kan vi ikke akseptere at det går mer enn 107 år mellom hvert valg. Å frata flere generasjoner av folket retten til å velge statsleder er kjennetegn på nasjoner vi ikke liker å sammenligne oss med. FN’s råd for menneskerettigheter anbefalte nettopp Storbritannia å holde avstemning om monarkiet. Vi i foreningen Norge som republikk! applauderer dette, ettersom monarki som system logisk sett kun kan drives med dispensasjon fra menneskerettighetene. Norge har flere andre meget gode kandidater som kunne lede landet på en tjenlig måte, men folket blir nektet en anledning til å velge, stillingen blir jo aldri utlyst. At kjendisjagende avisers popularitetsbarometre skal erstatte demokratiske valg er langt fra forenlig med demokratiske grunnregler. Det er interessant at kulturministerens hyllest kom bare to dager etter at Dagsavisen på lederplass tok til orde mot monarkiet. Monarkiet er en anakronisme - slik statskirken var det. Kongedømmet blir det neste ut, spår Dagsavisen. Vi setter vår lit til demokratiet. Monarkist? Anakronist! Av Agnes Ravatn, 23.03.12 Når ein tenkjer over det, er det jo fullstendig skrullete å ha eit kongehus. POLITIKK I PRAKSIS Ofte kjenner eg meg som den personen i Noreg som bryr seg aller minst om kongefamilien, og det seier eg ikkje for å tøffe meg. Det kan vere ganske einsamt. Men eg kan vel ikkje vere den einaste som ikkje bryr seg, for elles hadde me vel skifta statsforfatning for lengst. Eg går iallfall ut frå at det er apati og desinteresse, og at det liksom aldri passar å avvikle det, som gjer at me stadig held oss med monarki?  Når ein tenkjer over det, så er det jo heilt skrullete at me har eit kongehus, symbolsk eller ei. Det passar fint inn med ein konge i Ringenes herre og i Reisen til julestjernen, men i Noreg i 2012? På fine dagar spaserer eg faktisk gjerne ut til Bygdøy. I eit kryss ligg Kongsgården. Kvar gong eg kjem dit, føresteller eg meg scener frå folkeeventyret «Gjete kongens harer» utspele seg på bakkane rundt meg, og ventar at kongen kva tid som helst skal kome ut og skjere tre raude reimar i ryggen min, strø salt og pepar i såret og pælme meg i ormegarden. Monarkiet er anakronismen over alle anakronismar.Argumentet mot monarki som styreform i Noreg er enkelt og greitt: I eit moderne, opplyst og sivilisert samfunn lèt me ikkje posisjonar – eh, kanskje særleg ikkje posisjonen som statsoverhovud – gå i arv, gjer me vel? Sjølv monarkistane vedgår at det er vanskeleg å argumentere mot noko slikt. I staden har dei ei rekkje milde, venlege «ja, men»-argument, slik som: 1. «Monarkiet fungerer så godt.» Ja ha – kva er det som fungerer så godt, om eg tør spørje? At kongefamilien klarer å halde seg oppreiste? At dei klarer å trippe frå ein båt og over til land? Dei fungerer godt berre dersom ein har urimeleg låge forventningar til dei. Me oppfører oss som foreldra som hardnakka påstår at det var eit meiningsberande ord når babyen lagar ein lyd. NB! Ikkje frekt meint! 2. «Dei er så flinke til å representere oss. Næringslivet i utlandet segnar nesten om av lykke ved synet av den norske prinsessa Mette-Marit!» Ja, det er dei same maskotfetisj-folka som ville få stjerner i augo av å møte isbjørnen Knut og blekkspruten Paul. 3. «Dei er jo så greie å ha med å gjere.» Ja, det er eg samd i, iallfall Harald. Men dei er òg representantar for det gamle eineveldet, pluss at dei kostar oss om lag 300 millionar i året. <Red: Lese hele artikkelen i Dag og Tid> Agnes Ravatn er journalist i Dag og Tid og forfatter. Haakon Magnus må ikke bli fritenker! by FINN-ERIK VINJE on 27. JANUAR 2012 in VARIA I Grunnloven § 4 har det siden 1814 stått at “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Tro, haandhæve og beskytte denne”. Det betyr at han skal holde seg til kirkens bekjennelsesskrifter, bl.a. den augsburgske konfesjon og Luthers lille katekisme, som rommer trosbekjennelsen (jeg lærte den utenat, som en ramse, på folkeskolen). Les § 4 en gang til. Det er med respekt å melde en forunderlig bestemmelse i et land som deklarerer religionsfrihet. Hvis kronprins Haakon i tidens fylde finner på å melde seg inn i Human-etisk forbund eller vil bli katolsk, må han abdisere!  Og hva regjeringen angår, så må minst halvparten av statsrådene “bekjende sig til Statens offentlige Religion”, står det i Grunnloven § 12. Det har hendt at folk som er utmeldt av statskirken, men som er stilt i utsikt en ministertaburett, i hui og hast har fått reversert beslutningen og fått sin navn innskrevet i statens store bok over kirkemedlemmer. Deretter kan de få sin ministerutnevnelse og sette i gang å røkte sitt departement.Statskirkeordningen er en anakronisme, den er overmoden for avløsning, og man får tro at en atskillelse av stat og kirke er på vei. En bred politisk avtale om forholdet mellom stat og kirke ble vedtatt i Stortinget i 2008; den gamle ordlyden i § 2 står da for fall (“Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”). Den blir erstattet av en paragraf med et angivelig mer tidsmessig innhold: “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.” Om denne bestemmelsen får man i det minste si at den er bedre enn den gamle. Men kong Harald på Slottet, han følger med. Han har personlig grepet inn. Han har insistert på at § 4 fortsatt skal bestemme at monarken skal være kristen, og ikke bare det – han skal være evangelisk-luthersk. Dermed kommer det til å stå i § 4: “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.” For meg kan kongen tro på hva han vil, jeg blander meg ikke opp i det. Men i et land som etter hvert rommer en bred vifte av religioner, og som roser seg av full religionsfrihet, er det besynderlig at den eneste person som ikke kan nyte denne frihet, er monarken! For øvrig er det ikke kongen som bestemmer over Grunnloven. Dét fikk Carl Johan beskjed om allerede i 1820-årene, og dét burde Harald fått beskjed om i dag! Hvis Norge kunne fomle seg til å avvikle den eklatant udemokratiske statskikk som heter monarki og innføre republikk, ville naturligvis ingen komme på den idé å innskrenke statssjefens religionsfrihet ved å tvinge ham til å holde seg til Luther. Mette-Marit er en åndelig buddhist. Eller en dyr trendnisse. Link fra: Marie Simonsen kommenterer. Dagbladet 7.1.12 Sist jeg så Mette-Marit var på en julekonsert på Slottet. Jeg var invitert av svigermor. Sonja ønsket selv velkommen. På grunn av plassbegrensninger måtte de fleste av oss delta fra tv-sofaen, men hun forsikret at det var så hyggelig å kunne be oss alle hjem til seg. KONSERTEN BLE ARRANGERT i samarbeid med Kronprinsparets fond, som støtter flere prosjekter for vanskeligstilte ungdom. Mange av dem var i salen. Det er antakelig den delen av jobben som kronprins Haakon kaller meningsfull, en betingelse han stilte for å gå inn i familiebedriften.  Han måtte kunne gjøre en forskjell, og da siktet han ikke til statsråd hver fredag, men det å hjelpe folk som er verre stilt enn ham selv. I praksis de aller fleste. Historisk er det ikke en del av den kongelige jobbeskrivelsen, men ettersom den tømmes for innhold, har den europeiske storfamilien funnet nye oppgaver. Prins Charles har kortet ventetida med veldedighet, økologisk jordbruk og polo, men tross at han snakket med planter, ble han overgått av Diana som satte en helt ny standard i kongelig dobbeltliv. Hun reddet verden om dagen og tok den med storm om kvelden. ETTER DIANA HAR KONGELIGE skjønt at fattigdom og lidelse kan være glamorøst. Man kan drive veldedighet og omgås kjendiser og rikfolk på samme tid. Man kan kle seg i haute couture som kunne finansiert en hel landsby i et år og fremdeles være veldig imot fattigdom. Man kan være for fornybar energi og fremdeles promotere olje i korrupte land. Selv Justin Bieber skjønner at dette er kult. Men Mette-Marit er ikke popstjerne. Både han og andre stjerner får slengt klær og tilbehør etter seg i håp om at de vil skape en trend. Diana betalte knapt for sitt eget undertøy. Jeg håper at Mette-Marit betaler hva det koster, men i så fall kan det hende Skaugum trenger besøk av «Luksusfellen». Hun er jevnlig kledd i kjoler som umulig dekkes av apanasjen.  Journalister, ta mot til dere - si DU til kongen! Kronprinskritikk 2.0Ved Erik Lundesgaard, statsviter og høyremann. Opprinnelig postet 6.12.2011 på blogg.lundesgaard.no Kronprinsparet bør kutte båndene til World Economic Forum,
og la Norges utenriksminister ta hånd om utenrikspolitikken.  Min kritikk av kronprinsesse Mette-Marit og hennes utdannelse sist uke i Dagbladet vekket klapp på skulderen min i mange kretser. Det kan synes som om jeg pekte på en elefant i rommet, og at flere enn meg har stusset over hvordan kronprinsparet velger sin vei. Det ene er selvsagt kronprinsessens snarveier til høyere akademisk utdannelse. Det er et viktig tema, kanskje spesielt når deler av akademia forflates med enklere grader og en inflasjon i mer eller mindre pussige bachelor- og mastergrader, nasjonalt og internasjonalt. Desto viktigere derimot er debatt og refleksjon rundt den rollen kronprinsparet har og skal ha. Kronprinsen er Norges neste regent, og kronprinsessen er Norges neste dronning. Norge er tjent med at det er offentlig diskusjon om hvordan de utfører sin jobb i dag, for i det øyeblikk de er landets konge og dronning, vil trolig ingen våge å ytre seg kritisk om dem utenfor engere kretser. I dag er det slik at de fleste man snakker med om kronpriseparets virke nikker anerkjennende og sier ”De er jo flinke da”. Jeg tenker at dette betyr at man synes de fremstår med troverdighet. Les mer.  Jon@republikk.no: Stortingspresident Dag Terje Andersens kronikk i Aftenposten.no etter 17. mai-feiringen var befriende fri for partipolitiske dogmer og kongesmisk. Selv om han ikke er på mitt favorittlag må jeg innrømme at han viser tendenser til storhet i denne kronikken om demokratiets tilstand som du kan lese i sin helhet på Aftenposten.noKronikken anbefales for den som inspireres av kampen for demokrati. Sånne som oss her på republikk.no. Samlende Monarki?
|
Knefall for Kongen
Kronprinsen er en vimpel